Formiddagen forløp fint den, jeg fikk handlet mat og gjort diverse ærend. Kom hjem til Julian sluttet på skolen. Vaskedamen vår var hos oss og den deilige lukta av nyvasket hus slo i mot meg. Jeg var effektiv og satte på plass alle varene, og forberedte seibiff til middag. Gledet meg veldig!
¨
Julian kom hjem og vi satt sammen og gjorde leksene. Etterpå ville han ut. Tlf hans var tom for strøm, men jeg sa at han ikke trengte den, da han måtte være innefor synsvidde siden middagen snart var ferdig. Han fikke ikke lov til å bli med noen hjem uten å varsle meg først. Det lovte han og dermed gikk han ut. Da var kl 14.30.
Ca halv fire, en time etterpå, var jeg klar med middag- men ingen Julian kom, og når jeg gikk over veien og så etter han på fotballbanen var han ikke der heller. Jeg gikk hjem igjen.. begynte å spise. Ringte litt rundt til de guttene i klassen han kunne tenkes å være. En etter en svarte at de ikke hadde sett Julian, eller at han ikke var hos dem. Nok en time gikk og jeg kjente jeg begynte å bli urolig. Han bruker da ikke være SÅ lenge hjemmefra??? Jeg gikk meg noen runder ut, rundt i nabolaget, ringte på hos et par gutter han kjenner, men også der uten resultat. Til slutt hadde jeg prøvd de tenkelige løsningene JEG kunne. Søstra mi var jeg i sporadisk kontakt med etterhvert som pulsen steg. Da det hadde gått tre timer ringte jeg politipappan min. Han ville jo selvfølgelig at jeg skulle kjøre litt rundt å lete, men at jeg skulle ta det med ro. "80% av alle barn som kommer bort blir funnet innen en radius på 500 meter", sa han. Men det som bekymret meg var at mørket begynte å sige på, verden var mer utrygg, og jeg fikk litt panikk. Mye som teoretisk kunne skjedd.....Etter å ha konferert med mamma, ringte jeg tilslutt politiet. Da hadde Julian vært borte i 3,5 time. Det er lenge nok det, og ikke hadde jeg fått tak i han hos NOEN av de kompisene han er sammen til vanlig heller....
Søstra mi dukka opp med en kompis, og mens jeg ble hjemme og ventet, gikk de to oppover veiene her, snakket med barn de traff på fotballbanen osv. Da Julian hadde vært vekke i fire timer fikk jeg tlf fra søstra mi; hun hadde funnet han! Via barn på banen hadde hunfått rede på at han var sett sammen med en jente i klassen sin- ei han aldri har vært sammen med før! Hjemme hos henne fant hun Julian- like før politiet dukket opp på døra mi. Jeg hadde rukket å bli litt frynsete i kanten, men fikk da ringt til politiet igjen å meldt gutten min funnet.
Det vell av følelser som rant over inni meg når han stod i gangen, kan ikke beskrives med ord!!! Han gråt, jeg gråt.....lettelsen var stor. Glad over at han HADDE vært inne hos noen han kjente.... men jeg som mor, rakk å tenke det værste... man vet jo faktisk aldri nå om dagen!
Gutten min kom nå hjem til meg. Jeg måtte handle, kunne ikke slå meg til ro med at " jaja- han kommer vel hjem til kvelds!" Det var de værste fire timene jeg har hatt på lenge, og i kveld kjenner jeg at jeg at lufta har gått heeeelt ut av meg! Vi har begge lært av episoden. Julian har lovet mg at han aldri skal stikke av til noen uten å si fra, og jeg har lovt at tlf hans alltid skal være ladet med nok strøm.
Det ble en påkjenning ja- så tror han sovnet rimelig fort etter et kapittel med "Karlson på taket". Tror mora (les undertegnede) også sovner godt i kveld. Kjennes ikke værre ut!!!!! Takker bare høyere makter for at alt gikk bra tilslutt!
